Tre, syv, ni og tolv. Alle magiske tall som eventyrene er proppet fulle med, og som knyttes til hell og lykke. Denne helgen var det imidlertid ingen av disse tallene som var interessante. Det var tallene fem og to som skulle bli viktig denne helgen, og gjøre livet mitt litt rikere enn det var før jeg dro til Eidfjord. Dette er historien om hvordan den femte gjennomføringen av norseman og to mennesker ga meg en av mine fineste dager hittil i livet.
Fredag morgen våkner vi til pent, klart vær på hytta til familien Jacobsen utenfor Geilo. Klokken er kvart på åtte og Jacob Jacobsen har begynt å steke bacon. Jeg rusler trøtt mot kjøkkenet og spør hvor kaffefiltere ligger i en tanke om å bidra med noe. «kaffen er der den, gutt» smiler Jacob og peker på kannen med nytraktet kaffe. Hittil denne helgen har jeg blitt behandlet med silkehansker av Marie og Jacob og jeg begynner å lure på om jeg noen gang kan bli vant til å ta vare på meg selv igjen. Etter en god frokost pakker vi bilen og setter nesen mot Eidfjord og årets store mål. Jeg er fortsatt ikke nervøs, men begynner å bli veldig klar for å komme i gang. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg er aller mest glad i forberedelsene og den umiddelbare følelsen etter et løp. De siste dagene før selve konkurransen er jeg imidlertid lite begeistret for, men snart er ventetiden over. Heldigvis.
Eidfjord er et sted jeg er veldig glad i, og i likhet med Åndalsnes får denne lille plassen frem smilet hver gang jeg er der. Det lille tettstedet er proppet fullt med kjentfolk iført tettsittende tøy, joggesko og ansikter fylt med forventning og begeistring. Timene går utrolig fort denne fredagen, og i en slags tåke har henting av startnummer, racemøte og kontroll av utstyr blitt gjennomført. Middagen dagen før er viktig, ikke bare for å få i seg nok med næring, men også for det sosiale. Sammen med Lars Christian og supporten får vi en trivelig kveld der fokuset flyttes over fra Norseman til Pokemon go og vedlikehold av raflesvamper. Det knyttes også stor spenning omkring toalettrutinene til undertegnede etter en uttalelse jeg hadde i forkant, der jeg slo fast løsningen for å unngå dobesøk underveis i løpet. Men mer om dette senere.
Klokken kvart på fem lørdag morgen gir jeg en klem til klubbkamerat Pål før vi hopper av fergen og svømmer mot start. Vannet er overraskende varmt og avgjørelsen om å droppe neoprenhetten virker å være riktig. Bølgene og motstrømmen er imidlertid noe som gjør meg usikker på om dette kommer til å bli en lang dag i vannet. Starten går og jeg finner fort rytmen uten å stresse nevneverdig. De raskeste svømmerne får fort en luke, og jeg finner meg godt tilrette i gruppe nummer to der farten går i et levelig tempo. Bølgene går i vår retning, og bortsett fra at man heves og senkes, går det egentlig fint. Ved runding av bøyen blir saken fort en annen, og på vei inn mot T1 får vi bølgene 90 grader på oss. Pustingen må plutselig endres fra bilateral til kun høyre for å ikke svelge vann, og jeg føler at vi blir kastet frem og tilbake som vinkorker i det urolige vannet. Vel inne ved land får jeg beskjed om at de raskeste svømmerne var oppe rett over timen og at jeg er rundt seks minutter bak teten.
Syklingen starter bra og jeg karrer meg fort opp i marsjfart og kommer i gang med spisingen. Jeg merker allikevel at noe ikke er helt som det skal. Det er noe som må ut, og jeg banner inni meg selv da dette passer svært dårlig akkurat nå! Toalettbesøkene på morgenen var tydeligvis ikke nok for å gjøre ferdig jobben, og jeg sitter nå og tenker på hvordan jeg kan løse dette raskest mulig. Turisttoaletter passeres oppover Måbødalen en etter en uten at jeg klarer å få meg til å stoppe, og jeg håper at kroppen på magisk vis skal stabilisere situasjonen, men til ingen nytte. På Vøringsfossen er kroppen forøvrig fin, men jeg klarer ikke å slappe av, og noen minutter senere må jeg ut i grøfta for å la naturen gå sin gang. Vel nede i hockey må jeg le litt når jeg tenker over at jeg på min høye hest har belært andre om viktigheten med gode rutiner i forkant for å unngå akkurat dette. Det måtte altså syv år med triathlon til før det skjedde, men etter turen i grøfta føler jeg meg plutselig mye bedre. Marie og Jacob håndterer situasjonen med eksemplarisk godt humør, og selv med relativt lave intimgrenser må jeg innrømme at de tar dette bra. «Dette kommer de aldri til å la meg glemme» humrer jeg for meg selv i det jeg legger meg ned i tempobøylen igjen. En del ryttere har kommet forbi under oppvisningen, og jeg har nå en jobb å gjøre for å ta igjen det tapte.
Over vidda begynner regnet, og kombinert med fire til seks grader i lufta blir det fort kaldt. Ned mot Geilo fryser jeg så mye at jeg begynner å slite med å fokusere, og på Kikuttoppen etter ti mil må jeg få på meg jakke. Jeg har rett og slett ikke sjans til å fortsette med bare tridrakt. Jeg sykler nå i nærheten av Per Morten Ellingsen og nyter godt av det trivelige selskapet fra ham og teamet hans. Jacob og Marie hjelper meg også å holde stemningen oppe med konstant heiing og oppmuntring. Jacob klarer forøvrig på mystisk vis å filme nesten alt som skjer underveis samtidig som han gir support. Resten av syklingen går kontrollert og etter 5 timer og noenogførti minutter triller jeg lykkelig inn til T2 etter en kald tur.
Løpingen er det jeg har gruet meg mest for i forkant av løpet, og er det punktet av tidligere gjennomføringer som har stjålet mest tid fra meg. Jeg vet at de raskeste fortsatt løper mye, mye raskere enn meg, men etter et år med stor fremgang på løp vet jeg at det skal være mulig å forsvare meg bakover mot de som jager. Beina føles gode, og i kontrollert fart åpner jeg med en tanke om at dette skal bli dagen jeg ikke driter meg ut på den siste delen av norseman. Drite meg ut. Det skulle jeg ikke ha tenkt, for etter 10 km kjenner jeg at naturen igjen kaller og jeg lurer på hvor mye lasagne jeg egentlig spiste kvelden før. Marie og Jacob drar godt på smilebåndene når de hører at jeg trenger dopapir nok en gang, og etter å ha gjennomført tidenes raskeste slankekur påpeker de at løpesteget plutselig ble bedre. Dette var heldigvis dagens siste tur i grøfta og jeg kan fokusere på å gjøre det jeg skal igjen. Flaten inn mot Rjukan går fort, og inkludert dostopp løper jeg raskere enn jeg noen gang har gjort før.
Bakken er en lettelse da musklene på dette tidspunktet har blitt lei flat løping, og sammen med Jacob løper jeg nå med gode bein opp stigningen som har fått det passende navnet Zombie hill. Marie stopper ved alle anledninger og forsyner meg med gel og motivasjon, og jeg er overrasket over hvor oppstemt jeg er så langt ute i løpet. Jeg begynner å bli veldig sliten, og jeg må jobbe for å holde løpesteget, men jeg klarer ikke å slutte å smile. Jacob motiverer meg med vitser og Marie forteller at jeg spiser inn på den Tjekkiske løperen som har ligger før meg hele dagen. Ved sjekkpunktet på 32.5km blir det nesten for mye av det gode når jeg ser fantastiske kjentfolk overalt som heier. Inn mot Stavsro tar jeg igjen Tjekkeren, og i det jeg går inn til fjellet heier foreldrene mine meg frem. Smilet er fortsatt på plass og jeg vet for meg selv at ingen skal få ta meg igjen nå. På dette tidspunktet vet jeg at Lars Petter Stormo, Lars Christian og Henrik Oftedal nærmer seg mål, og jeg gleder meg til å treffe og gratulere dem på toppen. Og Marie selvsagt. Hun har dratt opp noen minutter før oss for å være på toppen når vi går i mål, og jeg ser utrolig frem i mot å treffe henne og bli ferdig med slitet. Steinura tapper det siste som er igjen av krefter, og jeg sparker borti steiner og sjangler når vi entrer den siste stigningen. Jacob gir meg likevel ingen pauser og roper meg frem hele veien. De siste meterne gjør alt vondt og jeg sutrer på inn og utpust før jeg endelig kan krysse målstreken til syvendeplass. Marie og Jacob gir meg en klem jeg har gledet meg til hele dagen, og takknemligheten jeg har for alt de har gjort for meg kommer ut gjennom tårekanalene.
Jeg har mye å være glad for etter helgens eventyr. Jeg er glad for å ha levert et godt resultat med en syvendeplass, jeg er glad for å ha disponert løpet godt og jeg er glad for at alle forberedelsene inn mot løpet har gitt avkastning. Men aller mest er jeg glad for at jeg hadde med meg Jacob og Marie. Uten dem hadde jeg ikke fått til noen ting som helst denne dagen, og jeg stiller meg undrende til hvordan noen kan være så snille, morsomme og omtenksomme mot en person som skal utrette noe så komplett meningsløst. Tusen takk!
Tusen takk til familie, venner og sponsorer som gjør at jeg kan holde på med dette. Jeg setter enormt stor pris for hva hver enkelt av dere gjør for meg, ved å stille opp når det trengs! Jeg skal ikke påstå at dette er mitt siste Norseman, men det kan fort bli noen år til neste gang jeg søker om plass. Høsten skal brukes til å finne nye triathlon-mål og jeg gleder meg til å starte neste prosjekt. Jeg vil til sist rette en spesielt stor takk til United Bakeries og Isklar med Remi Goulinac i spissen etter fem år med samarbeid. Uten støtten derfra hadde jeg ikke hatt en grønn trøye for fem gjennomføringer i dag, jeg hadde ei heller hatt plass til start i år.
Hva som blir målet neste år vet jeg enda ikke, men en ting er jeg ganske så klar på: Jeg skal med all sannsynlighet til Eidfjord igjen, enten som support, tilskuer eller crew. Løpet er alt for kult til å luke ut av livet. Gratulerer til alle som deltok , arrangerte og kjørte support. Jeg gleder meg til å se dere igjen!
Takk for meg!
Kristian
Utstyr brukt i Løpet
Våtdrakt: 2XU X:3
Svømmebriller: Zoggs Predator Reactor
Tridrakt: 2XU Compression sleeved trisuit
Sykkel: Giant Trinity adv. sl
Hjelm: Etto Scalpel
Briller: Swisseye C-Shield
Ernæring: Winforce, Squeezy
Klokke: Garmin 920 med hurtigfeste
Hverdagslig trening og små eventyr 