Norseman er nå under en uke unna, og de fleste avslutter nå den siste delen av forberedelsene før treningen slippes opp og overskuddet forhåpentligvis kommer. Jeg har hatt gleden av å jobbe tett med Mats Borgen-Johansen i Robust prestasjonsveiledning i år, og selv om vi har jobbet sammen om treningen tidligere har vi i år tatt samarbeidet et godt hakk videre. Særlig har vi jobbet med å heve løpingen, da dette har vært et svakt punkt for min del, særlig på de lange distansene. Mats følger også opp mange andre utøvere, blant annet Lars Christian Vold. Selv om Lars ligger både to og tre hakk foran meg på trening og resultatlisten følger vi de samme prinsippene. Fire uker før Norseman gjennomførte vi en av de tøffeste ukene vi har hatt i oppkjøringen, og lørdag og søndag samlet vi oss på hytta til Lars for å hjelpe hverandre gjennom en tung helg med trening. Her er et innblikk i oppkjøringen, fire uker før dagen vi virkelig ønsker å kjøre fort.
Lørdag morgen startet akkurat som de fleste samlinger gjør, med en stor frokost. De lengste og tyngste dagene er man helt avhengig av en solid frokost som man kan gå på over tid. Lapper med syltetøy og rømme, helmelk og grovbrød med pålegg er en kombinasjon som sjeldent slår feil, og etter et par porsjoner er man klar for hva som helst. Dagens program var noe vi hadde sett frem i mot hele uka med skrekkblandet fryd. 180 km med sykling i Norsmanløypa med 60 harde intervaller på 30 sekunder underveis. I strålende solskinn trillet vi ut på veien ved Uvdal og satte kursen mot Imingfjell og første serie av intervaller. Beina føles aldri spesielt bra den første timen, og med mye trening i kroppen var det ingen av oss som hadde godfølelsen etter de første ti dragene. «Heldigvis er det en time til neste runde» smilte Lars idet vi rundet det tiende draget. Man kan jo tross alt se det på to måter: Man har 50 intervaller og fem timer igjen, eller man har «bare» 5 X 10 intervallserier og fem små timer igjen. Vi gikk for siste alternativ og før vi viste ordet av det hadde vi vært en svipptur til Rjukan og fylt flaskene før vi var på vei tilbake mot hytta.
Selskap på slike turer er totalt avgjørende, og etter mange uker med mye alene-trening hadde både Lars og jeg nesten mistet evnen til å omgås mennesker i sosiale settinger. Slitne begynte vi den lange turen opp Tessungdalen og begynte å skimte lyset i tunnelen. To små timer gjensto, men også to nye runder med 30sekunders-drag med opp mot maks innsats, og snart skulle jeg få smake på hvor mye bedre Lars var i form enn meg. Sakte, men sikkert seg jeg bakover på den femte serien med intervaller, og på den siste serien fikk Lars fort en del meter på meg. Mannen er godt trent, og dette kommer godt frem etter fire, fem timer på setet.
Slitne og fornøyde trillet vi ilbake til hytta med såre bein og sultne mager. Apetitten blir nesten latterlig i slike perioder, og kroppen skriker etter å få tilført næring. Sjokolademelk er en sikker vinner, og ved siden av å smake fryktelig godt gir den deg karbohydrater og proteiner som begge er essensielle for å sette i gang restitusjonen. Ellers er det lite hokus pokus i hva vi dytter i oss. Det går stort sett i hjemmelaget, sunn mat. Forskjellen mellom oss og de fleste ligger mer i at volumet som dyttes inn er en del større. Etter en runde massasje, fuglefjellet minutt for minutt på tv(!) og litt skravling var det kvelden. Dagene forsvinner fort i disse periodene.
Søndagen denne uken var alt annet enn en hviledag, og Mats hadde virkelig planlagt en langdryg fest for oss. Et maraton i sone 1-2 i fjellet, og to timer rolig sykkel på ettermiddagen. «Dette er så rolig trening at det nesten ikke kjennes» hadde Mats kommenter med et lurt smil i forkant, og vi visste hvorfor. Uansett hvor rolig en slik dag gjennomføres vil man sakte, men sikkert trøttes ut. Med drikkebelte, gel og en solid frokost innabords jogget vi til Nordmannsslepa innover Hardangervidda. «Slapp av, det løsner etter noen kilometer» ropte Lars etter å ha sett det fortvilte uttrykket i ansiktet mitt etter to kilometer. Jeg hadde nemlig gått på en smell alle utholdenhetsutøvere gjør på et eller annen tidspunkt: Jeg hadde begynt å telle ned kilometer. Det var nå 40 kilometer igjen, og kroppen føltes like brukbar som en våt serviett. Han hadde naturligvis rett, for det løsner alltid, og etter en halvtimes tid begynte plutselig humøret å stige. Den lille nedtellingen i hodet ble brått erstattet med en annen tanke, nemlig hvor utrolig heldige og privilegerte vi er som både har muligheten og kan trene så mye som vi gjør. Etter en halv maraton snudde vi og satte kursen tilbake mot hytta og lunsj. Den lille veien innover Harangervidda er intet mindre enn utrolig godt holdt, og på vei tilbake traff vi plutselig på en liten kolonne med grove pick-uper på vei inn til en av de større hyttene. Sakte tok de seg frem over det tross alt grove underlaget med en fart som var lavere enn oss på beina. Med ett dukker et dilemma opp: Gjennomføre et maraton hver dag resten av livet, eller å utføre all biltransport i samme fart som bilene vi passerte, rundt 5 km/t. Leie av løping konkluderer vi med at vi heller tar oss lovlig god tid i trafikken enn å måtte gjøre dette hver dag.
Etter snaue fire timer er vi i mål, og kroppene sier nå klart i fra at de gjerne kan ta kvelden. Mats har imidlertid en annen mening, og etter en solid lunsj tar vi på oss sykkeltøyet og triller ut i været som har gått fra sol til regn på et par timers tid. «Det glamorøse livet altså» smiler jeg noe ironisk mens vi kjenner vannet dusje oppover ryggen og sakte trekke inn i tøyet. På sekundet to timer senere triller vi inn til hytta og skreller av oss vått tøy med nesten kirurgisk presisjon. Helgens trening er over, og selv om dagen etter også har innhold av trening, er det utrolig effektivt å lure seg selv til å tro at det gikk et slags skille etter denne uken.
Denne uken ble etterfulgt av to uker til med mye mengde og intensitet før vi begge sakte slipper opp treningen inn mot Norseman. I denne perioden med mye trening er det vanlig å føle seg mye sliten, og jeg trenger ofte en liten påminner fra Mats om at det faktisk skal være slik. De siste par ukene kommer imidlertid overskuddet snikende, og følelsen av å være sliten blir fort glemt.
Så hva med Norseman? For min del er jeg ikke mindre intelligent enn at jeg ser mange sterke navn på lista, og setter derfor ambisjonsnivået deretter. Som samlingen med Lars viste er jeg i god form, men når vi har kjørt en stund og man skal trykke til blir nivåforskjellen godt synlig. For Lars sin del vet jeg han høyst sannsynlig vil være med å gjøre opp om seieren. Det har han vist de siste tre årene, og han har ikke blitt dårligere! Ellers er alltid Norseman en utrolig flott opplevelse, og til alle som skal delta eller kjøre support: Lykke til, vi ses om noen dager!
Lars og Kristians oppskrift på lapper for lange sykkelturer
Lappene er best ferske, men er også fine å ha i kjøleskapet som en enkel frokost før morgentrening. De er også ypperlige å lage sandwicher til å ha med på tur. Nutella, peanuttsmør eller honning er supert som pålegg her.
- 5 dl hvetemel
- 1 dl store havregryn
- 2 dl rugmel
- 1/5 teskje natron
- 8-10 dl surmjølk eller 5 dl melk og 5 dl tjukkmjølk
- 40 gram smør
- 1/2 teskje hornsalt
- 2-3 egg
Smelt smøret på lav varme mens du blander alt det tørre. Rør så inn surmjølk, egg og smør til du får en jevn masse. La røren svelle i 20 minutter for at havreflakene skal mykne litt før du steker på middels varme.
Hverdagslig trening og små eventyr 