Hverdagslig trening og små eventyr

Klokken er fire på morgenen og jeg har nettopp gitt samboer Marie et kyss før jeg skal på båten ut til start. Lars, som er med til Sveits som support, lener seg langt inn i klemmen og gir meg nesten et kyss nummer to for å vekke meg opp. Jeg ler og rusler rolig ombord på båten og går som vanlig rett på toalettet.

Klok av skade fra i fjor har jeg tatt det litt roligere på lasagnaen, men man vet jo aldri. Jeg så en våttdraktkledd mann som så nervøs ut på dekk, og det er ikke snakk om at jeg skal inn på toalettet etter han, tenker jeg for meg selv.

Stemningen på båten er ganske lik den på Norseman. Folk prater mer eller mindre anstrengt, nakker og skritt smøres inn med ulike former for vaselin og ballekrem, og blikkene blir stivere og stivere jo nærmere båten kommer startlinjen. Bakerst i båten sitter en liten gruppe bestående av Dan fra North Carolina, Julie fra Norge og undertegnede.

Vi diskuterer hva vi tenker på under svømmingen på en fulldistanse. 3800 meter gir god tid til å tenke over ett og annet, og rett før vi skal reise oss begynner jeg å nynne på melodien fra Thomas-toget. Dan banner, og prøver febrilsk å nynne på Smoke on the Water, men vi vet alle tre at det ikke kommer til å nytte.

Jeg smiler lurt og vasser ut i det varme vannet mens jeg nynner for meg selv. «NEI» tenker jeg med ett. Jeg nynner jo på noe helt annet enn melodien fra Thomas-toget! Karma har tydeligvis bestemt seg for å gi meg igjen allerede, og jeg har noe verre enn barnesanger fremfor meg. Klokken halv tre, under frokosten, spilte jeg av AP-politiker Jan Bøhlers sang om Groruddalen for Lars og Marie i et forsøk på å være gøyal, og nå sitter den som limt i hodet mitt. Når startskuddet går hører jeg Bøhler taktfast synge «jom jom her er det hjerterom, nok nok jeg elsker å bo i blokk» og jeg takker iallfall for at takten stemmer greit med frekvensen på svømmingen.

Rett under timen kommer jeg ut av vannet, og Jan Bøhler overdøves av den kanskje råeste mottagelsen jeg har fått inn i noen skiftesone. Supporten har tydeligvis fått i seg et par kopper kaffe mens vi har svømt, og jager oss nå inn til syklene våre. Lars geleider meg til Giant-sykkelen og hjelper meg av med våtdrakt og på med et tykt lag sunblokk.

Jeg forlater den vakre lille byen Ascona seende ut som jeg er blitt smurt inn med margarin. Vel nede i tempobøylen innfinner jeg meg med at jeg skal ligge der i 5-6 mil før det begynner å stige. Vinranker, maisåkre og koselige hus suser forbi mens jeg nynner videre og tenker på at Jan bøhler ikke bare har laget sang om Groruddalen, han sover visstnok også kun fire timer per natt. Det samme som Marie, Lars og jeg akkurat har gjort, og jeg er lykkelig for at jeg slipper å sove så lite ellers. Jeg gjesper og fokuserer heller på sangen og watten. Jeg slår fast at begge er passe høye.

Ved bunnen av første bakken begynner jeg å kjenne at det er varmt. Fartsvinden har hittil gjort at temperaturen har føltes ganske bra, men nå er jeg glad for at Marie og Lars tilbyr meg flaske og sokk. Flasken er fylt med sportsdrikk, sokken med is. Flasken settes i rammen og sokken tømmes ned i drakten slik at isen kan ligge på ryggen og smelte. Mens isen sakte, men sikkert sklir nedover i drakten, sklir jeg sakte, men sikkert opp mot toppen av den første bakken.

Jeg har aldri vært på et høyere fjell enn 1900 moh, og jeg kjenner at gåsehuden melder sin ankomst idet jeg passerer 2000. Mulig gåsehuden kun skyldes at isen nå har samlet seg i skrittet, men jeg syntes jo det er litt stas med høye fjelltopper. I det jeg bikker toppen på St. Gotthard-passet får jeg ny flaske av Marie, og Lars roper at jeg er nummer to. «Dæven, det var jo moro» tenker jeg for meg selv idet jeg begynner utforkjøringen.

En og en halv fjelltopp senere begynner det å bli flere og flere syklister. De er på tur, og vet lite om at Swissman går denne dagen. Noen av dem har kanskje ikke hørt om triatlon i det hele tatt, og noen syntes det er fristende å henge seg på den tynne rare mannen med altfor mye solkrem i det han passerer.

En solbrun tysker med Assosbekledning, gullkors rundt halsen og en sykkel til 100.000,- legger seg på hjulet mitt og forlater dermed kona, som gir ham et iskaldt blikk idet han forsvinner opp bakken. «Wir sehen einander am der topp» roper han tilbake til henne idet han passerer svingen. Skoletysken får kjørt seg mens mannen fyrer løs med spørsmål fra bakhjulet, og jeg forsøker så godt jeg kan å svare. Idet jeg prøver å komme på det tyske ordet for kranklager, suser mannen forbi meg. Bakken har blitt slakere, og Assos-mannen vil nå tydeligvis betale tilbake for hjelpen han har fått opp bakken. «Ich kan kein hilfe bekommen» stotrer jeg, og forstår nå at han ikke har skjønt at jeg deltar i en konkurranse. Han ser spørrende på det pussige reisefølget sitt og ler når jeg snur racebeltet og viser frem startnummeret. Han snur og drar tilbake i retning kona, og jeg ser Lars og Marie står klare med ny flaske, gel og sokk på toppen.

Noen minutter senere er jeg langt nede i den siste utforkjøringen og manuvrerer meg mellom turistbusser, motorsykler og dyre sportsbiler. Jeg har blitt passert av en konkurrent og er nå nummer tre. «En fin plassering» tenker jeg for meg selv og bestemmer meg for at den plassen skal jeg beholde. Når jeg hopper av sykkelen møter Marie, Lars og fire sveitsere meg. Marie tar sykkelen og Lars gir meg løpesko og gel.

Sveitserne bidrar til et effektiv skifte ved å riste frenetisk på kubjeller på størrelse med vaskebøtter. Med lett tinitus løper jeg ut i den avsluttende løpeetappen som starter langs den vakre innsjøen Brienzersee. Løpeetappen på Swissman skiller seg relativt mye fra Norseman, og man går rett inn i en motbakke som varer i omtrent to kilometer før man går inn i et småkupert parti før man begynner å stige inn mot mål på Kleine Scheidegg.

Lars møter meg etter 8,5 kilometer, og med seg har han godt humør, pågangsmot og en sekk på ti kilo. De første par kilometerene gikk ganske så bra, men selv om jeg har vært flink gutt når det kommer til ernæringen, er jeg begynt å dabbe litt av. Pulsen er høy og farten er lav, men Lars får fort fart på undertegnede som nå begynner å se ut som en giddalus senpubertal guttunge.

Selv med en sekk full av sportsdrikk og isvann opprettholder Lars god fart samtidig som han prater uten stopp. Jeg er heller taus, men jeg er lykkelig for å ha selskap. Lars, som er psykolog, har vært på mange, lange turer sammen med meg, og han vet godt hvordan jeg responderer på oppmuntring. Farten begynner å ta seg opp og i ti kilometer er farten omtrent der vi har sett for oss at den skulle være. Men ingenting varer evig.

Dagen har vært varm og jeg har stadig merket at jeg har følt meg mer og mer ukomfortabel etterhvert som løpeetappen har utviklet seg. Gradestokken viser i underkant av 30 grader idet den slake bakken mot Grindelwald melder sin ankomst. Svetten siler og beina begynner å bli mykere og mykere. Lars presser fortsatt på og gir klar beskjed om at gåing i motbakkene er uaktuelt. Undertegnede begynner imidlertid å fantasere om å legge seg ned i gresset for en liten cowboystrekk.

Jeg begynner å bli småsvimmel og kvalm, og vurderer nå å legge inn et aldri så lite tryn for å få slappe av. Lars har for lengst luktet lunta og har fått i meg mer salt og har begynt å gi meg små, men hyppige slurker med sportsdrikk for å unngå brekninger. Rett før den siste klatringen begynner, hører jeg skritt bak meg, og jeg skjønner at pallen nå er kjørt. Heldigvis er det Trond Atle Smedrud som løper forbi meg. Skal først noen dytte meg ned fra pallen er det bra det er denne sympatiske utøveren. Trond spør om alt er som det skal, men vi heier ham hjertelig videre. Jeg er  bare litt «stusselig» og det skal vi da klare å komme oss gjennom.

Ved 33 km står Marie klar med sekkene jeg og Lars skal ha med oss den siste stigningen. «Tre foran, men dette er ikke over» roper hun oppmuntrende. Også hun har skjønt at det er lite jeg kan svare med i dag. Vi holder god fart en stund inn i den stupbratte bakken. Jeg har vært småsvimmel en stund, men begynner nå å ha relativt store problemer med å holde fokus.

Jeg tar et lite, uplanlagt dansetrinn, og så et nytt. Lars tar tak i meg og jeg går et par steg til før jeg slenger meg ned i gresset. «Sorry! Jeg må ta en timeout, ellers svimer jeg av» stotrer jeg til Lars som nå definitivt har skjønt at vi har forlatt kategorien toppidrett. «Ta litt cola, så kommer du deg» sier Lars med mild stemme og gir meg flasken. Jeg gulper i meg en god kjeft, og kjenner med ett at magen er komplett uinteressert i å innta noe som helst for øyeblikket. Jeg brekker meg umiddelbart, men ingenting bortsett fra litt cola kommer opp. Da var det over tenker jeg for meg selv, men magen er ikke ferdig med festen. En ny brekning smeller til, men magesekken er tørr. Litt magesyre finner vei inn i munnen og jeg finner igjen roen.

«Vil du ha en bar, Kristian?» Jeg kjenner at brekning nummer tre umiddelbart presser seg frem som en refleks på spørsmålet til Lars. «Haha, nei da venter vi til senere» humrer den meget tålmodige mannen som har fulgt meg hele dagen, og som de siste timene har sett at luften sakte har gått ut av ballongen.

En del utøvere rusler forbi det pussige makkerparet som ligger i gresset. «Everything ok?» Spør en av utøverne og ser ned på det likbleke ansiktet mitt. «Just a little warm and tired» svarer Lars med et smil om munnen, og jeg forsøker å se så oppegående ut som jeg kan. Jeg er imidlertid ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan jeg fremstår. Jeg er nå like brukbar som triatlet som en våt kjøkkenklut. Lars og jeg reiser oss forsiktig fra gresset og tusler videre i en gjensidig forståelse om at vi nå skal på en rulsetur til mål. Vi finner en fin fart som holder brekningene på avstand og vi gnager oss sakte videre mot toppen av bakken.

På det siste sjekkpunktet møter Marie oss, og sammen går vi videre de siste kilometerene. Jeg kjenner at skuffelsen over å ha kollapset fyller kroppen, og tenker over hvor veldig gjerne jeg skulle ha hatt en dag som jeg hadde på Norseman i fjor. Lars og Marie gjør det imidlertid vanskelig å være lei seg. Selv om de de siste timene har håndtert en lite sjarmerende og ikke så rent lite frastøtende utøver, er de fortsatt ved godt mot, og jeg går og funderer over hvor mange flotte mennesker jeg har rundt meg. Gjennom de siste årene har jeg hatt mange gode venner som har hjulpet meg gjennom fem Norseman, og i dag har jeg hatt enda en oppvisning av selvoppofrelse og positivitet.

Rett før mål treffer vi fotograf og kamerat Kai-Otto som knipser bilder og heier. «Forresten! Jeg har gledet meg til dette i hele dag! Har dere et minutt?» utbryter han. Vi ser ingen bak oss og vet at mannen foran er umulig å ta igjen. Vi har definitivt tid! Kai-Otto fisker frem en kyllingmaske og rekker den mot Lars med et lurt smil.

Noen minutter senere rusler vi sammen over mål til åttendeplass, og jeg er uendelig glad for at det er over. Jeg har følt at Marie og Lars sakte, men sikkert har gått over fra å være support til å bli støttekontakter den siste timen. Mens jeg ligger i målområdet og undrer på om Lars kommer til å sende faktura for en lang terapitime, kommer fattern og gir meg en klem. Han og samboeren hans Elisabeth har fulgt meg hele dagen fra bilen, og har vist en høy grad av entusiasme selv om oppvisningen har hatt en noe synkende undeholdningsverdi.

Skuffelsen forlater kroppen like fort som den kom, og i toget på vei ned prater vi allerede om nye konkurranser. Kalde konkurranser. Og snart er det Norseman for Lars. Der er rollene byttet om, og det er nå min tur til å hjelpe kameraten som har jobbet livet av seg hele dagen. Mens toget nærmer seg perrongen sitter jeg og tenker over hvilken sang jeg skal introdusere for Lars rett før starten i august. «Bøhler» tenker jeg for meg selv. «Jo, det må bli Jan Bøhler.»