Blikket fremover og en titt over skulderen.

Hei, jeg heter Kristian, og lever i den tro at jeg kan titulere meg som triathlet. For dem som ikke kjenner meg er jeg 26 år, har drevet med idrett store deler av livet, og må nå erkjenne at jeg sakte, men sikkert sklir ut av kategorien “ung og lovende”. Livet mitt har mer eller mindre dreid seg om Norseman siden 2010. Lite nyansert sier du? Jo, det er forsåvidt riktig, men heldigvis hører det med mer enn bare trening i et liv der triathlon er toneangivende, men mer om det senere.

Vi skriver 2016, og det er nå halvannet år siden jeg sist gjorde et langt triathlon. Siste skikkelige karstykke var for min del Norseman i 2014, og det var et løp som jeg kommer til å huske. Løpet i seg selv kjenner jeg godt etter fire gjennomføringer, men denne turen skulle bli seigere enn de tre foregående årene. Så seigt at jeg etter løpet bestemte meg for noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre, jeg skulle ta meg et år fri fra Norseman og lange triathlon. Lysten til å strukturere alt rundt en dag i August var ikke tilstede, og 2015 ble et år der trening og konkurranse ble gjort etter innfallsmetoden. Noen løp ble det, men strukturen på øktene og resultatene bar preg av en noe mer avslappet hverdag. Året virket imidlertid etter hensikten, og nå i skrivende stund har motivasjonen kommet tilbake, og målet er igjen å kjøre så fort som overhodet mulig under Norseman i 2016.

 

Bildeserie Norseman
Tom for energi. Og sjarm, helt tom for sjarm. Etter målgang i 2014. Foto: DN

Men nok rosablogging! Du er neppe interessert i å høre at jeg skal begynne å trene mye igjen. Det jeg imidlertid håper du kunne tenke deg, er å høre hva som rører seg i hodet til en person som er så sliten som han aldri har vært før. I etterkant av Norseman 2014 forsøkte jeg å samle tankene, og nå, et og et halvt år senere har jeg tatt dem frem igjen. Det er alltid greit å ta en titt tilbake før man setter i gang med en nytt prosjekt. Vi spoler tilbake til 2. august 2014 på Gaustablikk:

Jeg har nettopp gått i mål på Gaustatoppen i min fjerde gjennomføring av Norseman og jeg er sliten, skikkelig sliten. Faktisk så sliten at jeg blør neseblod og besvimte i noen sekunder etter en siste kraftanstrengelse på vei inn mot mål. Jeg er for øyeblikket et stykke unna nominasjon til norges mest sexy mann. “Men hvis du tok ut så mye krefter vant du sikkert da?» lurer du sikkert. “I alle fall en pallplass da?” Man skulle jo tro det, da det å halvveis legge på røret, etter å allerede ha konkurrert i 11 timer er en beint fram dårlig ide. Trist nok er svaret nei og atter nei. Jeg har blitt nummer ni for andre gang i min fire år lange triathlonkarriere, og kroppen takker meg ikke for avgjørelsen om å spurte opp steintrappen til DNT-hytta. Så kommer gråten, for det gjør den alltid når jeg er så sliten. En ukontrollerbar, krampaktig og sutrende hulking jeg har null sjans til å stoppe. To kompiser løfter meg opp og setter meg på benken foran hytta. De setter på meg lue og jakke of dytter i meg litt vann. Plutselig kommer selvbevisstheten snikende og gråten glir over i stillhet da jeg plutselig forstår hvor meningsløst det er å sutre over å være ferdig. For det er jo unektelig godt å være ferdig. Dagen har vært lang, og omtrent like behagelig som å plukke beina fri for hår med pinsett, hår for hår, napp for napp. Med andre ord en dag helt på det jevne såfremt man har en hang til det ubehagelige. Jeg har ikke det. De færreste har det, og de som lirer av seg at de liker smerten som utholdenhetsidrett kan by på, lyver. Man liker ikke å ha det ubehagelig. Man liker den enorme lettelsen av å IKKE ha det vondt etterpå. Forskjellen på utøverne ligger vel mer i hvor mye ubehag man tåler før man stempler ut, takker for seg og tar kvelden. Men nå datt jeg ut, jeg er altså ferdig med å sutre, har fått en god lang klem av samboeren min Marie, og jeg har fått snakket med resten av gutta som har fulgt meg hele helgen. For denne egotrippen er ikke bare et vanlig “jeg satser på Birken, og må pleie meg selv og min kropp” type prosjekt. Å nei, dette prosjektet av en konkurranse er altoppslukende dersom du tillater det, og krever at menneskene rundt deg er villige til å tilpasse seg, og jenke på sin egen fritid for at du skal få en ny t-skjorte i skapet. På selve konkurransedagen må du også ha et såkalt support-team som følger deg i last og brast fra a til b. Et slags team av støttekontakter tenker du kanskje? Sannheten er at dette laget med trivelige folk i aller høyeste grad skulle ha fått penger fra både kommune og mine foreldre for å være med meg denne dagen. I dag har jeg vært lite sjarmerende, ekkel og kjedelig. Jeg beklager dette i etterkant. Jeg tar stolthet i at jeg stort sett er i godt humør, og i forkant av løpet klarte jeg i beste kjekkas-stil å si at jeg under tidligere gjennomføringer av norseman har vært relativt oppegående. “Jeg har til og med smilt og takket for hver flaske jeg har fått underveis”, har jeg klart å si. Her har jeg måtte svelge ordene mine, da jeg knapt har sagt et ord siden Geilo, og mimikken har vært orientert i retning dårlig oppdratt, og overtrøtt drittunge. Langt mindre har jeg takket for noe som helst, bortsett fra at jeg ikke har ikke har hatt mageuhell i løpet av dagen. Ja, for på en så lang konkurranse som Norseman er god og rolig tarmbevegelse ikke bare et samtaleemne i forkant av løpet, men også en utopisk drøm i skalaen verdensfred og Jesu tilbakekomst. I dag har denne drømmen gått i oppfyllelse, til tross for et kosthold underveis som skulle tilsi fullt anarki i mageregionen. Sukker i ulike former og innpakningen har blitt foret inn i gapet i 11 timer uten stans, før kvalmen til slutt meldte sin ankomst helt mot slutten av løpet. Den siste timen blir man jo kvalm uansett. 

Dagen har uansett vært bra når jeg til slutt summerer opp. Jeg har svømt bra, syklet bra og løpt sånn passe. Og det er løpingen som knakk meg i dag. Løpingen er som de fleste vet den siste delen av et triathlon, og dermed det punktet man får svaret på om man har trent bra nok eller ei. For min del var i dag de første 25 km av løpedelen en transportetappe av den mareritt-aktige sorten. Ut fra skiftesonen følte jeg meg som vanlig ganske pigg. Dette henger som oftest sammen med lettelsen man får da syklingen endelig er over. Denne lettelsen varer i et par kilometer før man kommer på at man har snaue førti km igjen før man er ferdig. I dag ble denne følelsen akkompagnert av en muskel i hoften som valgte å stramme seg opp, og ikke slippe. Jeg er relativt dårlig på å trene bevegelighet, noe treneren min, Mats har prøvd å fortelle meg en stund. I dag fikk jeg betale for det, og i 25 km fikk jeg lov til å se ut som en trebeint sjørøver som haltet langs Tinnsjøen. Supportteamet mitt med Marie, Eirik og Steffen var hele tiden positive, men også de måtte erkjenne at dette ikke luktet lettbeint marathonløper. Hvis det luktet noen ting som helst må det heller ha vært hofteoperasjon eller avliving. Løpingen fikk imidlertid en skikkelig opptur, da bakken fra Rjukan endelig kom. Jeg har tre ganger forsøkt å løpe hele bakken under tidligere gjennomføringer, men har alltid måtte gå i perioder. Denne gangen sluttet imidlertid aldri svevfasen. Mulig det var mer energi igjen i skotten siden den flate delen av løpingen gikk så rolig? Ikke vet jeg, men i bratt motbakke hadde uansett ikke pianostrengen av en muskel i hofta så mye å si lenger, og jeg kunne endelig få utløp for energien som var igjen. Mange av plasseringene jeg hadde tapt ble nå tatt igjen, og i et siste magadrag ble resten av kreftene presset ut på vei opp til DNT-hytta og mål. Dette bringer oss tilbake til starten av historien. 

Skjermbilde 2016-02-10 kl. 12.42.38
Sliten utgave av undertegnede. Mannen til venstre tapte spurten, men vant image-konkurransen. De trøstende hendene  tilhører sjefen i supersport som forsøker å få meg til å skjerpe meg. Foto: NXTRI/United Bakeries

Så, hva gjør en dag som dette med deg? Rent fysisk gjør det en del. Fra å være en relativt oppegående 24-åring har kroppen i løpet av dagen tatt den mindre glamorøse reisen over til pensjonisttilværelsen på 11,5 time. Lette steg har blitt knarkergange med knekk i knærne, øynene som var klare, har blitt vassne og innsunkne, og kjønnsdriften har trolig tatt ferie på ubestemt tid. Følelsen av attraktivitet toppes litt senere ut på kvelden når første dusj skal tas og man oppdager alle gnagsårene man har fått. “Under beina?” tenker du kanskje? Å nei, du! Denslags blir for rolig i denne sammenhengen, og vi må høyne med innsiden av lårene, under armene og i skrukken. Følelsen av å få varmt vann på disse områdene kan best sammenlignes med straffen fra eventyrene, der man fikk skåret remmer i ryggen, fikk istrødd salt for så å bli kastet i ormegården. Den hemningsløse svien etterfølges videre av panikken som brer seg da man skjønner at man er altfor støl, og dermed for lite bevegelig, til å raskt komme seg ut av dusjkabinettet. Dagens andre runde med gråt er plutselig et faktum, og med ett går det opp for meg at jeg neppe blir marinejeger med det første.

Så! Det er nå 13. februar, og når jeg tenker tilbake på dette smiler jeg litt. Ikke fordi jeg var så sliten, og ikke fordi jeg grein i dusjen, men fordi jeg ser at det er rom for mye forbedring. Jeg smiler også fordi jeg oppriktig talt gleder meg til reisen frem mot august og Norseman, og til arbeidet som skal legges ned. Uten glede blir tross alt et sånt prosjekt meningsløst. Og forresten, Mats, jeg lover å trene bevegelighet!

– Kristian

Advertisements

One thought on “Blikket fremover og en titt over skulderen.

  1. Vakkert – rett og slett vakkert! Jeg vet at jeg gleder meg til reisen som du skal ha på NXTRI i år. Du er et år eldre, du er moden og reflektert – nå tror jeg du er klar for slitet igjen. Rettelse, jeg vet du er det! Du er ikke en gutt lenger heller, tro meg i denne sporten må du være mann! Du er en real MANN Kristian!

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s